new york, you make it happen

Tirsdag kveld møtte jeg Anela i Chelsea og spiste fantastisk japansk tapas på Izakaya Ten. Jeg smakte edamamebønner som alle blogger så varmt om for første gang. Vanvittig godt! Ellers spiste vi kyllingkjøttbolle på pinne, en risball med laks inni og pork belly med vårløk (bildet ovenfor). Jeg ble ganske hekta og kommer definitivt til å oppsøke liknende restauranter utover i oppholdet mitt her.



Etter middag møtte vi Kathleen på the McKittrick Hotel og hadde kanskje et av mitt livs største opplevelser med forestillingen Sleep No More. Jeg kommer nok til kort hvis jeg prøver å forklare hva det går ut på, men dere kan google hvis dere vil.


Leiligheten og nabolaget mitt.




Neste morgen spiste jeg en deilig frokost i den fantastiske leiligheten min, før jeg gikk til Little Skips for å drikke kaffe, et sted jeg garantert kommer til å frekventere, bare et par kvartaler unna leiligheten min.




Jeg tok en liten svingom i nabolaget før jeg tok subwayen til Manhattan.


Jeg møtte Dimitrij & co på Pier 17, han skal også være her i hele sommer og vi har masse spennende planer vi må få gjennomført!



Etter det brukte jeg timesvis på å gå meg vill (men jeg fant Marcy Playground!), til slutt dro jeg inn til byen for å spise middag med Kathleen. Jeg overnattet hos henne i Midtown, og i går morgen tok jeg toget til Essex i upstate NY for å besøke Torunn. Akkurat nå er det sofa & kaffe som gjelder, straks skal vi ut og gå opp på et fjell, før vi skal spille tennis og kanskje ta oss en svømmetur! Landlivet i fokus altså. Forøvrig kan jeg nevne at det er rundt 28 grader og strålende sol her...

I'm here!

Endelig er jeg framme. Jeg er kjempefornøyd med den vanvittig fine leiligheten jeg har funnet, romkameraten min er en kjempehyggelig kar og nabolaget enormt spennende. På veien over hit hadde jeg et lite stopp i London, hvor jeg fikk truffet Ragnhild i noen timer.


Pynten fra dronningfeiringa var ikke tatt ned ennå.



Vi gikk fra Hammersmith til Chiswick, kjempefin tur langs elva, men altfor mye gresspollen dessverre.


Jeg spiste tidenes tørreste, kjedeligste couscous.


Heldigvis var kafeen veldig koselig.


Ragnhild strålte om kapp med sola! Hun fulgte meg tilbake til tuben, og så var det videre mot New York.


Flyturen var sinnsykt lang, jeg var vanvittig allergisk og trøtt, men maten var god og jeg hadde en hyggelig dame ved siden av meg og mange filmer og velge mellom, så det gikk helt greit. Var fremme ved leiligheten i tolvtida, da hadde jeg vært våken i 26 timer.



I dag har jeg hovedsaklig vandret rundt i gamle trakter og brukt penger. Spiste frokost på min kjære Waverly som hadde pusset opp, men personalet og maten var heldigvis det samme.



Satt en halvtimes tid i Washington Square Park og hørte på jazz, så på mennesker og tenkte på hvor heldig jeg er.

Nå hviler jeg meg litt i den fantastisk fine leiligheten min før jeg skal ut og treffe Anela, vi skal spise middag og besøke The McKittrick hotel, spennende saker!

Mens vi venter...

Om litt over en uke sitter jeg ganske sikkert på en koselig liten coffee shop i New York og blogger om overfarten. Før det er det en million ting som skal gjøres og ordnes, men mens jeg utsetter alt det (kanskje i morgen er til info et navn valgt med omhu) kan vi jo se litt på hvordan juni var i fjor!


Jeg hadde besøk av Mari og lagde scones!



Jeg feiret musikkens dag sammen med Ragnhild og Deanna.


Ragnhild ble drukket ut etter alle kunstens regler!


Jeg fikk endelig speilreflekskamera og tok det første bildet av kjøleskapspoesi.



Koret feiret sommeren!


Jeg stiftet nærmere bekjentskap med lille Ella.


Fineste mormor var på en snarvisitt.





Til slutt dro Sigrid og jeg til Island!

Nå har jeg bare fire arbeidsdager igjen, og en noe hektisk helg, og så bærer det over dammen. Skal være i New York fra 25. juni til 9. august, med noen utflukter i området, regner med å blogge minst to ganger i uka og ta masse bilder av alt jeg finner på!

Om Asperger syndrom, media og om å tenke seg om

Det er sjelden jeg blander blogg og jobb, men jeg vil gjerne få uttale meg som privatperson på akkurat dette området i dag.

Da Dagbladet for noen måneder siden la fram sin synsing om ABBs eventuelle Aspergerdiagnose, hadde de utformet et ganske omfattende liste over massedrapsmenn og terrorister som kanskje kunne ha diagnosen Asperger syndrom, blant annet Timothy McVeigh og the Unabomber. Artikkelen ble mottatt med avsky fra et samlet fagmiljø og ikke minst mennesker som selv har autismespekterdiagnoser og deres familier. Det hele endte med at Autismeforeningen klagde Dagbladet inn for PFU, hvorpå de til slutt ble felt. 

Tidligere i dag uttalte professor Ulrik Malt, som aldri har hatt noen kontakt med Breivik (i motsetning til de fire rettspsykiaterne som har jobbet med ham i månedsvis og ganske sikkert har tatt en mulig autismespekterdiagnose med i betraktningene sine), at ABB høyst sannsynlig har Asperger og Tourette syndrom. Etter å ha listet opp en rekke kriterier for autismespekterforstyrrelser som kan passe med tiltalte, er det viktig å få med at han understreker dette;

"Fordi personer som sliter med denne typen lidelser - 99,9 prosent av de som har dette - er aldri kriminelle og kommer aldri til å bli det."

Det kan virke som om de ulike fagfolkene involvert i saken prøver å finne en diagnose å "legge skylden på". Vi som jobber med mennesker med Asperger syndrom til daglig er svært opptatt av å formidle at AS kun er én del av mennesket, man har en personlighet, en familie, et miljø, ulike kroppslige forutsetninger osv, og de aller fleste kan leve velfungerende liv når det legges til rette for det. Det at et menneske med autisme kan ha manglende empati, betyr ikke at de ikke har sympati, tvert i mot har noen av de høfligste, hyggeligste og mest omtenksomme menneskene jeg kjenner diagnosen Asperger syndrom.

I dag trådte Dagbladet varsomt frem, og hadde ingen store tabloide overskrifter som gikk direkte på Asperger syndrom. NRK derimot, hadde Breivik og den angivelige diagnosen klistret opp som hovedsak i flere timer. I kveld forteller Anette Drangsholt i autismeforeningen at de har blitt nedringt av bekymrede mennesker som lurer på hva dette kommer til å bety for deres barn. I samme artikkel står dette:

"Når Aspergers omtales, får vi ofte mange henvendelser fra for eksempel skolepersonell. Mange lurer på om et barn med Aspergers kan bli farlig"

Det er mange ting som har gjort meg opprørt i dag, men sistnevnte uttalelse gjør meg matt og litt uvel. Når fagpersoner vet så lite om emnet at de kan trekke slike slutninger, tenker jeg at vi som har mye kunnskap om og erfaring med dette har en plikt til å formidle det vi vet og kan, og ikke minst forsøke å påvirke media i positiv retning. 

Litt mer mai

Jeg er ikke helt ferdig med mai ennå, for det var en sabla fin måned!


Jeg var stadig på Mono, og det var så mange nydelige solnedganger.


På 17. mai var det cabaret og Marie dukket opp, live fra Sverige!


Kristine og jeg koste oss maksimalt i sol og blåveissimulerende skygge.


Det var sinnsykt fint vær. Også syriner da.


Ikke minst var det tidenes fruktsalat og Solheim topp 10 i ESC (glemte å skrive på vår nr. 3, som var Island).


Juni har vært minst like bra til nå, og det lover godt for sommeren og resten av året!

"Musikkens dag"

Jeg ser alltid frem til musikkens dag som et av vårens høydepunkter. Men når jeg tenker etter, er det svært sjelden at jeg egentlig får med meg noe fin musikk. Ta i går for eksempel. Etter en tidlig treningsøkt hoppa jeg i dusjen og var klar til dyst rundt kl. ett. Deanna kom innom og vi satt i bakgården i noen timer og koste oss. Deanna dro etterhvert hjem for å skifte, og jeg hoppa på en bysykkel til Birkelunden. Der fikk jeg se årets norgesmester i grilling, og en sang av et eller annet band, før jeg møtte Heidi & co nede ved bondens marked. Deanna kom etter hvert, og vi satt der i tjue minutter før vi var gjennomfrosne og bestemte oss for å gå og spise thaimat. Etter det gikk vi hjem til Deanna, pakka oss inn i pledd og satt i bakgården hennes og hørte på litt musikk fra Kristparken. Bildene fra det overnevnte var ikke noe særlig å skryte av, så illustrasjonene begynner her.



Deanna gikk for å møte noen andre, og jeg møtte Kristine, Anne, Sigrid & co på Lokk hvor vi ble sittende i noen timer og prøvde å finne ut hvor vi skulle gå. Vi bestemte oss for at det viktigste var at det var innendørs, og trakk etterhvert bortover mot Internasjonalen. Der var scenen utendørs likevel, så vi gikk inn på Mono.


På Mono var det sabla fullt, så vi gikk gjennom til Surround og fikk sitteplass der. Etter vi hadde fått varmen i oss, bestilte vi vin med isbiter i. Da vi hadde satt oss godt til rette, gikk brannalarmen, og vi måtte ut. Vi ble selvsagt iskalde og angret bittert på isbitene. Til slutt fikk vi komme inn igjen, og da vi hadde fått varmen i oss, og satt oss godt til rette, gikk brannalarmen. Igjen. Vi kapitulerte, og gikk bort til Internasjonalen hvor vi orka å høre på én sang før vi var forfrosne.



Dermed endte vi opp på den nye cocktailbaren No. 19, hvor vi bestilte det som viste seg å bli musikkens dags desiderte høydepunkt, cocktailen Hemingway Swizzle. Vanvittig god! Og hvilken service! Det var servering ved bordene, og noen stod og passa på at alle hele tida hadde fulle vannglass. En perfekt slutt på kvelden!


Vi tok 37-bussen hjem kvart på tolv og konkluderte med at det hadde vært en sabla fin dag, selv om den ikke inneholdt så mye musikk. Vi prøver igjen til neste år!