Jess. Da har jeg altså gjort nok en ting jeg aldri noensinne trodde jeg kom til å gjøre, nemlig løpt Holmenkollstafetten. Jeg meldte meg på i et øyeblikks svakhet, en gang i februar der jeg tenkte at jeg kom til å trene kjempemasse for å komme i form og gjøre pappa stolt som en hane. Jeg har ikke løpt frivillig siden gymmen på skolen. Kanskje for å rekke bussen eller for å løpe noen i møte og klemme dem. Denne syklusen var det endelig tid for å bryte!
Selvsagt måtte jeg vente med å trene til finværet kom. Men da det kom ble jeg syk. Også var det ferie. Og man skal jo ikke løpe i ferien? Så jeg ventet til jeg kom tilbake til Oslo. Da var det plutselig så mye gøy på TV. Og så fant jeg ut at jeg bare kunne løpe 650 meter i nedoverbakke, så da var det jo ikke noe vits i å løpe på forhånd i det hele tatt. Himla greit.
Dagen kom, og jeg tenkte på alt annet enn stafetten (les: ESC, neste blogginnlegg). Fikk låne en bukse av Marie som kunne knytes i livet så jeg ikke skulle miste buksa mens jeg løp. Og så satte jeg av sted. Gåturen fra Smestad til starten på løypa mi var en km oppoverbakke og han jeg gikk sammen med gikk veldig fort, så jeg følte allerede da jeg kom fram til vekslinga mi at jeg hadde gjort en innsats.
Så stod jeg der da, ved Prix på Holmen. Og ventet, og ventet, og ventet. Så kom Tone som en pil, jeg tok pinnen og det bar avsted i et forrykende tempo. I kanskje tjue meter. Så begynte jeg å miste buksa likevel. Jeg hadde visakort og busskort i BHen og mobil i hånda som ikke holdt stafettpinnen. Måtte.holde.buksa.oppe. Og ikke glemme å løpe. Det var ganske mye mer slitsomt enn jeg hadde tenkt. Da jeg så neste veksling i det fjerne hadde mange, mange løpt forbi meg. Jeg ga alt. ALT.
Da vekslingen var vel overstått ringte jeg pappa og avga stemningsrapport. Han lata ihvertfall som om han var litt stolt. Så gikk jeg hjem, sliten og fæl. Sånn så jeg ut da jeg kom hjem:
Dagen derpå sjekket jeg resultatet. Det var nedslående. Jeg hadde brukt hele tre minutter og tretti sekunder på å løpe 650 meter nedoverbakke, og hadde bare 40 mennesker bak meg i min klasse, av ca. 470. Jeg bestemte meg for å ta affære. Eller, ikke umiddelbart, men sånn etter å ha tenkt på det en stund.
For noen dager siden lastet jeg ned en app til iPoden som heter
Get Running, from couch to 5k in 9 weeks. Så sa jeg til Marie at hun skulle få 200 kr hvis jeg ikke gikk ut for å løpe i dag. Jeg kom meg ut! Og Get Running er fantastisk genial! Det er en koselig britisk dame som motiverer meg på en ikke-masete måte, forteller meg når jeg skal gå og når jeg skal løpe og hvor lite jeg har igjen og hvor deilig det skal bli å slappe av etterpå, og det funker som bare det! Jeg gleder meg til torsdag når jeg skal løpe igjen, men jeg tror jeg skal love Marie en 200-lapp til, sånn for sikkerhets skyld.
Fra nå av lyder jeg helst navnet Lynet. Lynet Solheim.
