OK, so I'm a tourist

Når jeg er i New York, liker jeg å late som om jeg bor her, og vil helst ikke se ut som en turist i det hele tatt. Jeg elsker når folk spør meg om veien eller lurer på hvor i byen jeg bor, om jeg er på vei hjem fra jobb osv. Egentlig føler jeg litt at jeg bor her også, og det er sabla fint. Til og med når jeg labber rundt med kameraet over skuldera blir jeg ikke tatt for å være turist. Men med Norgesbesøk i en uke er det bare å kapitulere og overgi seg til turisttilværelsen, noe som også kan være ganske fint.


Man kan for eksempel spise seg mett på tortilla chips,


og dele en pitcher med mango margaritas.


Turister kan stå litt ekstra lenge og stirre på den malplasserte fuglen i Washington Square Park.


Man kan bestille hva man vil fra menyen,


og spise frokost på ettermiddagen.


Ta seg en velfortjent piknik i Central Park etter shopping,


og spise is hver dag.


Man kan spise firedollars-tacos med fingrene,




og ta bilder av den kitchy innredningen,


mens man kjøler seg ned med en iskald Corona.


Hvis man går forbi en dyrebutikk kan man stoppe og ta bilder av undulatene.


Turister kan stå i kø i to timer for å få de beste billettene til Priscilla på Broadway,


og lese gjennom programmet litt ekstra nøye.


Man kan til og med ta bilder INNI skobutikken,


før man koser seg med fem dollars kinabuffet til lunch.


Man kan skvise seg ned på en allerede full plen for å se Ghostbusters i Brooklyn Bridge Park,




og knipse utallige bilder av Manhattan skyline etterpå.


Egentlig trenger man ikke være turist for å gjøre noe som helst av dette, men hva er egentlig vitsen med å late som om man er noe man ikke er?


Translation: This week is devoted to being a shameless tourist in New York City.